Morgendagens helter handler for meg mye om vår hjelpeløshet i møte med de store globale truslene vi står overfor i vårt tiår. Karakterene i filmen famler og falmer, fumler og snubler seg gjennom en periode som har merket oss sterkt – kulturelt, emosjonelt og økonomisk. Pandemien, som startet i 2019 og fremdeles ikke er fullstendig avklart, har etterlatt mange mennesker betydelig redusert eller fortsatt bearbeidende traumer fra denne tiden – meg selv inkludert.
I løpet av det siste tiåret har vi sett et skifte der neoliberalisme og neokonservatisme har omformet seg til noe som best kan beskrives som nyfascisme. De styrende organene vi kjenner fra før står overfor et forklaringsproblem: Politikken er deres, men noen har skrudd opp kontrasten på bildet som blir projisert. Nyfascisme er neoliberalisme og neokonservatisme på steroider. I kjernen av dette problemet finner vi klimakrisen og en forestående klimakollaps.

Når alle lag av befolkningen mangler tillit til de styrende organene, samtidig som vi må late som vi har det for å kunne fungere instrumentelt i våre stillinger, sosialt og psykologisk, preges hverdagen i for stor grad av kognitiv dissonans. Vi blir hjelpeløse i møte med reelt materiell forfall – naturen forvitrer, mens vi klamrer oss til et økonomisk system som knuser håpet for en god framtid, destabiliserer vår nåtid og river ned tradisjoner fra fortiden som har sikret økonomisk stabilitet og velferd for det brede lag av befolkningen.

Vi har alle havnet på børs, og vår rolle i samfunnet er redusert til et personnummer på et Excel-ark. Alle systemer som kunne sikret oss, har blitt relative og blir ytterligere relativisert i politikernes retorikk. Likevel setter vi vår lit til disse institusjonene, selv om de har atomisert vårt kulturelle fundament. Vi tillater dem – i samarbeid med et næringsliv som nesten utelukkende driver rovdrift på naturen – å sette premissene for vår hverdag.

Vi aksepterer at oljeindustrien i dette landet er premissleverandøren for kulturell virksomhet i Kongeriket Norge, som i økende grad er i ferd med å bli AS Norge. Det er ikke vi som er problemet. Når vi får beskjed om å redusere vårt klimaavtrykk i kulturfeltet, samtidig som vi ikke skal snakke om elefanten i rommet – den norske oljeindustrien – blir vår oppdragsgiver veldig tydelig. Vi er instrumenter i en grønnvaskingsprosess.

I filmen finner karakterene samhold i en total virkelighetsflukt. De slipper taket, omfavner øyeblikket, sin indre kreativitet og sine resonnerende egenskaper. De skaper samhold. I dette øyeblikket av katarsis finner jeg håpet. Som kreative og engasjerte mennesker må vi stå sammen i samhold og solidaritet – en autentisk, fysisk manifestasjon mot de usynlige kreftene som skaper revner i det vi er og kan være.

Når vi snakker om traumer, snakker vi som oftest om noe negativt fra fortiden. Vår generasjons traume er framtiden. De kaller det klimaangst i den tabloide pressen – som nå innebærer omtrent all presse – men det er ikke angst. Det er frykt. Frykt kan paralysere, men den kan også mobilisere. Ikke bare i kamp, selv om kampen er essensiell, men i empatien vi utvikler for hverandre gjennom vår felles frykt for en framtid som blir frarøvet oss og våre barn.

Frykten kan splitte oss, fremmedgjøre oss og isolere oss. Men den kan også samle oss, tvinge oss til å reevaluere vår virkelighet og oss selv, og søke et varig bånd i den fysiske verden med andre mennesker. Det er gjennom dette fellesskapet, dette båndet, at vi kan stå opp mot destruktive krefter – og samtidig forberede oss på de katastrofene vi uunngåelig må konfrontere i vår levetid. Men for å gjøre det må vi være uavhengige av de kreftene som har kompromittert vår framtid. Vi må stå opp mot deres agenda om å styre våre tanker, samtaler, handlinger og kreativitet. Vår kamp må starte med vår autonomi.


Kristian Skylstad

kunstner og kurator 
12. mars 2025 

                 

Besøksadresse Akersveien 21, 0177 Oslo - post@jackfilmbyra.no