Essay: Hjem til publikum


Av Mariken Halle

Dette var første gang vi trykket plakater til en film vi laget.  Ronja har fått telefon fra budet og nå er vi på vei ut, gjennom Filmhögskolans ganger. Ned på gata, ut for å hente plakatene til Kanskje i morgen. Printet på tynt, nøye utvalgt papir. Så tynt at du må bære dem veldig forsiktig. Rulle varsomt. Baksiden i to forskjellige farger. En vakker grønnfarge, litt blek. Og en orange. Om du henger dem rett på en hvit vegg ser du fargens speiler seg i veggen bak. Tittelen på filmen nedover langs siden slik at du må snu hodet ditt for å lese.



Filmhögskolan i Gøteborg med lærere som ikke ble bekymret når avgangsfilmen din var nesten tre timer lang 3 uker før premieren. Jeg så en film i går som var 7 timer! Sa de. Som sa – dere trenger ikke være redd for å komme dere inn i filmbransjen. Dere er bransjen. Som inviterte inn kinosjefer og kulturpolitikere til skolen, satt oss alle rundt et stort rundt bord og sammen skulle vi snakke om svensk films femtid. De synliggjorde strukturene.  Og om det er noe dere syns ikke fungerer så må dere forandre det, sa de.

Da jeg gikk på Nordland Kunst og Filmskole lagde jeg DVD-cover for hånd. Jeg skar dem ut i papp og skrev for hånd. Jeg tenkte:  når jeg blir stor, når jeg jobber med film på ordentlig, da kan man ikke holde på sånn lenger. Men 10 år senere trykket vi Dvd covre i silketrykk på Fellesverkstedet. Og jeg skar ut hvert enkelt hjemme. Og 8 år etter det trykket vi plakater på Fellesverkstedet.

Og vi skar ut figurer i tre. Små babyer til å sitte utenfor kinoene og vente på publikum. Massivt tre som skal holde lenge.


Og jeg tenker at de stjeler språket vårt. Når de påstår de vet hva publikum vil ha. De tar ordet publikum og sier det så mange ganger og teller billettene og teller billettene og teller billettene til vi til slutt ikke liker ordet publikum lenger. Men det gjør vi egentlig, for det var derfor vi startet.

Jeg huskere da vi skulle ha premiere på «Kanskje i morgen» i Gøteborg. Vi hadde gått ut i Gøteborgs gater og filmet over 100 mennesker. Og etterhvert gled filmen over i fiksjon. Karakterer som viklet seg inn. En jente hadde ny kjæreste hver gang vi traff henne. Filmen blir merkeligere og merkeligere og da jeg ringte rundt til alle vi hadde truffet på gaten for å invitere dem for å invitere dem til premieren husker jeg at jeg følte jeg måtte advare noen av dem. Forklare at det er en film som tar uventede vendinger. Kanskje særlig en eldre dame på 86 år som vi traff på en trikkeholdeplass, som så nysgjerrig inn i kameraet vårt. Det er helt ok å gå fra filmen om du vil sa jeg før premieren. Men hun ble hele filmen og hun kom igjen på visningen på Gøteborg Filmfestival og var med på festen etterpå.

Mer «Hvor mange tror du kommer og ser filmen om deg.»

Og vi leide Cinemateket og inviterte folk dit som kanskje kunne hjelpe filmen videre ut. Ba dem fylle i skjemaer på hvor de syns en sånn film bør vises.

Vi startet eget selskap for vi så at de fleste som vi syns lagde interessante filmer også eide sine egne filmer. Vi spilte inn «Verden venter» sammen med Nina, Bianca og Elin, vi filmet kortfilmer og lagde bøker, lagde dokumentaren Lgh+bil+allt jag har och äger. Og alltid bestemte vi oss på forhånd at når vi gikk i gang med et prosjekt så skulle vi gjennomføre det. Finne en eller annen vei. Uansett. Så alle nei blir til misforståelser. Alle avslag preller av.



Det er arbeidet i seg selv. Og de faktiske møtene med publikum. En og en og samtalene etterpå.

Da vi gikk på skolen i Gøteborg hadde vi punkter å snakke ut fra etter vi hadde sett noe en medstudent viste frem. 1. Hva har jeg sett? 2. Hva berørte meg? 3. Hva forstod jeg ikke / berørte meg ikke

Jeg tenker på alle de samtalene om det vi laget. Alt som det at noen åpnet seg og uttrykket seg satte i gang. Kanskje det er den egentlige utdannelsen. Bli trent i å oppleve og å snakke om hva har vi sett. Hva satt det i gang? Hvordan skal vi leve? Hvordan være med hverandre?

Og hver gang jeg jeg får en mail av en filmskaper som lurer på hvordan hun skal få laget det hun vil lage. Hvordan skaffe penger. Søke filminstituttet? Bestem deg på forhånd sier jeg. Finn noen som er interessert og som vil være med uansett. Så ikke du lar noen andre få bestemme om du skal lage film eller ikke.

For noen av systemene som er der for å støtte kan være tidsfeller du glir inn i. Uten timelønn, uten garantier – med et språk som du ikke tror på, men som når de kommer fra stedet med penger får makt. Send inn synopsis. Send inn treatment. Send inn manus.  Send inn likviditetsplan. Og du tenker at du må jobbe på en annen måte enn du egentlig gjør. At alt du har lært på skolen, alt du har forsket i – nå er det ikke det som gjelder lenger, nå er det noe annet. Og en virkelighet beskrives som kanskje ikke er din. Ikke trenger å være din. Frykten for at dvd-inntekter faller. Det trenger ikke være din frykt.


Men i vårt område som så mange andre har markedspråket kommet. Prosjektet nådde ikke opp i konkurransen. Som om mennesker er laget for å leve i konkurransemodus., Vi er ikke det. Og kanskje er det vår protest. Kanskje så enkelt som å bytte arbeidstid med en kollega til dere har fått filmet så mye at ingen kan si nei til å gi dere penger. Til materialet roper fra lerretet og stopper opp publikummerne som går forbi.

Mennesket trenger områder i livet som ikke er påvirket av markedskreftene sier Naomi Klein som jeg leser og som jeg hører på samtaler med på youtube.

Og nettopp derfor starte en distribusjonsstruktur som skal selge, få inn penger til kunstnerne. Vi kan ta på oss parykker og leke. Ringe salgsagenter og selge inn verk de ikke har sett enda. Som et kunstverk i seg selv. Som Toni Erdman sitter vi der med telefonene våre. Med nokia mobilene. En protest og en belysning av veiene som er der. Frem til visningsstedene og de som er interessert. For de er der, men det er noen som tjener på å fortelle oss at de ikke finnes.


︎ ︎ ︎  Filmbyrået Jack